Markblomster

Skreiabanen ligger midt i et av de eldste og mest intensivt utnyttede kulturlandskapsområdene i regionen. Dette gjenspeiles i naturmiljøet og artsmangfoldet. Det er mye markblomster langs banen. Mellom Lena og Bilitt er det registrert ca. 150 ulike arter.
Her presenteres et utvalg av markblomster.

Film: Blomsterfloren fra Lena til Bilitt

ALSIKEKLØVER (Trifolium hybridum) Ser man er hvitkløverblomst med litt rødt på seg, er det sannsynligvis en alsikekløver. Den er også noe større enn hvitkløveren, opptil 40 centimeter. Først er blomstene hvite, så blir de røde og til slutt brune. Alsikekløver blomstrer midt på sommeren og er som slektningene rødkløver og skogkløver en god forplante. Hans Olav Granheim

BALDERBRÅ (Matricaria perforata) Blomstene likner prestekragens, men bladene er tynne og fliket. Vokser gjerne i større tuer, og er av de plantene som blomstrer lengst utover høsten, gjerne ut oktober. Meget vanlig. Hans Olav Granheim

BERGMYNTE (Origanum vulgære) Norsk pizzakrydder. Opptil 70 centimeter høy. Blomstrer på ettersommeren, ofte i tuer. Krydderduftende og populær hos sommerfugler og andre insekter. Hans Olav Granheim

FIRKANTPERIKUM (Hypericum maculatum) Blomstrer på ettersommeren og er populær hos pollinerende insekter. Trives på mager jord, langs vegkanter og på enger. Kjennes igjen på den firkantede stengelen. En nær slektning er prikkperikum, også kalt johannesurt. Hans Olav Granheim

ENGHAUKESKJEGG (Crepis praemorsa) En sjeldenhet, ikke bare på Toten, men også andre steder. Mange korgplanter skal vise sine gule blomster i løpet av sommeren. Enghaukeskjegg er tidlig ute, før juni er helt ferdig, er også den ferdig med blomstringen. Den skiller seg fra liknende gule korgplanter ved den lysegule, skarpe fargen på blomstrene, som vokser nedover stilken, og ikke bare i toppen av planten. Hans Olav Granheim

FILTKONGSLYS (Verbascum thapsus) En slektning av den ganske vanlige mørkkongslys. Filtkongslys ser ut til å finne stadig nye voksesteder på Toten. Den er høyere enn sin slektning, opptil halvannen meter, og har lang blomsterstilk med store gule blomster som åpner seg nedenfra og oppover stilken. De tørre blomsterstilkene blir gjerne stående vinteren gjennom. Hans Olav Granheim

FUGLEVIKKE (Vicia cracca) Lett kjennelig på den lange klasen av blå blomster. Finnes nær sagt overalt, i hele Norden og stiller få krav til vokseplass. De svarte belgene inneholder små frø som gjerne kalles kråkerter. Hans Olav Granheim

GEITRAMS (Epilobium angustifolium) Vokser i absolutt hele Skandinavia, liker næringsrik jord og er gjerne blant de første plantene som dukker opp etter en brann. Blomstringen på topp utover sommeren og planten får deretter fine høstfarger. Stengelen regnes som spiselig, i hvert fall når planten er liten. Hans Olav Granheim

Enghumleblom (Geum rivale) Med rødbrune begerblad og blekgule og rødlige kronblad kan enghumleblom neppe forveksles med noen annen art. Den dukker gjerne opp i mai, helst på litt fuktige steder, og gjerne der dens slektning kratthumleblom, med små gule blomster, også vokser. De to humleblom-artene kan danne avkom sammen. Denne hybriden har ganske store gule blomster. Hans Olav Granheim

GEITSKJEGG (Tragopogon pratensis) Vokser langs vegkanter og åkerkanter på tørr næringsrik jord. Har lange smale blad og kan bli opptil 80 centimeter høy. Frøstanden likner på løvetannens,men er større og mer luftig. Hans Olav Granheim

GJERDEVIKKE (Vicia sepium) Likner litt på fuglevikke, men har bare 4-5 blomster som varierer i farge fra rødfiolett til blå. Vokser på nokså mager jord, fra kratt til vegkanter. Hans Olav Granheim

GRASSTJERNEBLOM (Stellaria graminea) Vokser nesten overalt. Planten nokså forgreinet, men med glissen blomsterstand. Tynne stengler som gjerne filtrer seg inn i andre planter. Blomstrer hele sommeren. Hans Olav Granheim

GULFLATBELG (Lathyrus pratensis) Vokser på næringsrik jord og blomstrer mesteparten av sommeren. Blomstene sitter i klaser, og planten har klengetråd slik at den kan klamre seg fast til andre planter og vokse mellom disse. Hans Olav Granheim

GUL GÅSEBLOM (Anthemis tinctoria) Er å se nesten hele sommeren, gjerne i litt større felt. Blir også brukt som hageplante. Liker seg på tørr mineraljord, blant annet etter vegkanter og tørrbakker, men helst der det er kalkjord Hans Olav Granheim

GULLKLØVER (Trifolium aureum) Også det latinske navnet aureum forteller at vi har med gull å gjøre. Gullkløver kan neppe forveksles med noe annet. Den likner riktignok på krabbekløver, men blomsterhodene med mange enkeltblomster er på størrelse med hvitkløverens. Dukker opp her og der utover sommeren på tørr mineraljord. Hans Olav Granheim

GULLRIS (Solidago virgaurea) Vokser i hele landet og blomstrer fra juli og utover høsten, gjerne på mager jord og under mange forhold, fra skog og hogstfelt til vegkanter. Hans Olav Granheim

GULMAURE (Galium verum) Den eneste planten i maurefamilien med kraftig gul farge. Men sammen med hvitblomstrete stormauren danner den en hybrid med lysegule blomster, og langs linna kan være så heldig å støte på både foreldre-plantene og deres lysegule avkom som vokser på samme sted. Hans Olav Granheim

HUNDEKJEKS (Anthriscus sylvestris) En plante som lett dominerer stedene der den vokser, og det er ikke få. Meget vanlig langs vegkanter og åkerkanter, der det er næringsrik jord. Kan bli opptil halvannen meter høy. Hans Olav Granheim

HVIT JONSOKBLOM (Silene latifolia) En blomst som forteller at vi er i årets lyseste tid, men den kan holde blomstringen i gang til september. Ganske vanlig, men langs Skreialinna er det nok dens nære røde slektning som er vanligst. En sjelden gang kan man finne lyserød jonsokblom, som forteller at de to artene kan få avkom sammen. Hans Olav Granheim

HØNSEGRAS (Persicaria maculosa) Der det er god jord, kan man finne hønsegras. Gjerne i potetåkre eller i grøfter og pytter. Og den holder ut til potetene er høstet. Iblant vokser den i selskap med grønt hønsegras, som har hvite blomster, men ellers er ganske lik sin slektning. Hans Olav Granheim

HÅRSVEVE (Hieracium pilosella) Der man skulle tro det var for tørt til at planter skulle vokse og trives, finner man gjerne hårsveve. Liten med store gule blomster, og gjerne flere koplet sammen. For planten har utløpere og vokser i matter. Svevene er en stor familie innen korgplantene. Hundrevis av arter som bare eksperter holder rede på, men hårsveve er av de enkle å indentifisere. Hans Olav Granheim

KJEMPETURT (Cicerbita macrophylla) Det er liten tvil om hva man har funnet når man ser kjempeturt. Opptil 2 meter høy, med lysegrønne blad og store lyse blåfiolette blomster. Den kommer litt sent på sommeren, men den kommer godt. En stor bestand finnes mellom Lena og Kraby. Hans Olav Granheim

KARVE (Carum carvi) Hvorfor kjøpe karve i butikken når den kan plukkes gratis langs Skreialinna? Riktignok finnes det en del skjermplanter man skal se opp for og som definitivt ikke egner seg som krydder, men karve er neppe å ta feil av. Som regel mye mindre og spinklere enn slektningen hundekjeks, dessuten har den ofte lyserøde blomster. Og aromaen er ikke til å ta feil av. Hans Olav Granheim

KORSVED (Viburnum opulus) En busk i kaprifolfamilien med dekorative røde bær om høsten og en litt uvanlig blomsterstand om våren. Mange blomster sitter sammen, men bare de i midten er vanlige. Langs kanten sitter blomster uten annet enn hvite kronblad. Kanskje som en slags reklame for å lokke insekter til de innenforliggende blomstene. Hans Olav Granheim

KJEMPESPRINGFRØ (Impatiens glandulifera) Upopulær hos botanikere, da den undertrykker all annen vegetasjon om den får lov til å frø seg, men mange vil nok si at blomstene er vakre, enten de er hvite og rosa eller helt mørkerøde. Kjempespringfrø kommer fra Himalaya, men ser ut til å trives svært godt også her i landet. Springfrø kalles den fordi frøkapselen eksploderer og slynger frøene langt av sted når den berøres. En norsk variant av springfrø har gule blomster. Hans Olav Granheim

KRABBEKLØVER (Krabyblomst) (Trifolium campestre) Kan planten fått navnet fordi man helst bør krabbe på knærne for å studere den? Den er bitteliten, og det knapt centimeter store gule hodet med 20-30 småblomster er lett å overse. Men den finnes ved Kraby stasjon. Den har for øvrig en slektning som er enda mindre, musekløver. Hans Olav Granheim

KORSKNAPP (Glechoma hederacea) En ganske liten plante, kanskje ikke mer enn fem centimeter høy, men de blå blomstene er ikke til å ta feil av, om man ser nærmere etter. Allerede i april kan man finne den i vegkanten, med sine hjerteformete blad. En sommerens budbringer, som pleier å ha gjort sitt når vi er over St. Hans. Hans Olav Granheim

KRUSETISTEL (Carduus crispus) En plante man av gode grunner lar stå i fred, om man da ikke er bie eller humle. Den har torner overalt, fra blomstens begerblad og helt ned til rota, stengelen inkludert, og de stopper definitivt alle tanker om å ta tistelen med i en bukett. Er å se helt til september. Hans Olav Granheim

LEDDVED (Lonicera xylosteum) En busk som er tidlig ute med blomstringen. Allerede i mai kan de hvite, senere gule, blomstene, være ut. Utover sommeren forvandles de til røde bær, glinsende og parvist sammenvokst. Men dette er ikke bær som har noe i syltetøyet eller saftflaska å gjøre. Hans Olav Granheim

KVASSDÅ (Galeopsis tetrahit) Det finnes flere då-planter, men kvassdå skiller seg fra de andre ved at tegningene på kronbladene ikke går helt ut til kanten. innslaget av fiolett kan variere. Iblant er blomsten nesten helt hvit. Åkerkanter er et bra sted å se etter den. Hans Olav Granheim

KRANSMYNTE (Clinopodium vulgare) Lett gjenkjennelig med sine karminrøde blomster som sitter i en krans rundt stilken. Trives på næringsrik jord både i bakker og på beitemark. Taggete butte blad. Som en del andre planter i samme familie, som isop og timian, har også kransmynte en svak duft. Hans Olav Granheim

KRATTMØLJE (Epilobium montanum) En av geitramsens mest vanlige slektninger. Finnes nesten overalt, i hager, hogstfelt og grøftekanter og blomstrer mesteparten av sommeren. Blomstene som regel lyserøde, men iblant kan de være hvite. Har en nær slektning som vokser langs bekker og i myrer; myrmjølke. Denne har hvite blomster. Hans Olav Granheim

LØNN (Aceraceae plantanoides) På sitt beste om høsten, da den får gulrøde blad og frø med vinger. Men grunnlaget for sommeren legges i mai, da de gulgrønne blomstene kommer. De sitter i kvaster og byr tydeligvis på noe som frister en liten maur. Hans Olav Granheim

MJØDURT (Filipendula ulmaria) En av sommerens vanligste planter som vokser nesten overalt, men særlig der det er litt fuktig. Finnes over så godt som hele landet, og som navnet antyder, kan den brukes til å sette smak på litt av hvert, og ikke bare mjød. Den aromatiske lukten sier også sitt om at mjødurt ikke er bare til pynt. Den er populær også hos pollinerende insekter. Hans Olav Granheim

MØRKKONGSLYS (Verbascum nigrum) En plante som er lett å kjenne igjen, meterhøy og med gule blomster tett i tett på en lang stilk. Og for å være helt sikker, se på de fiolette støvtrådene i blomsten. Mørkkongslys har en slektning andre steder på Toten, filtkongslys, som har mer ensfargete gule blomster. Uansett er blomstene populære hos blant annet blomsterfluer. Hans Olav Granheim

NESLESNYLTETRÅD (Krabyblomst) (Cuscuta europaea) Visst går det an å klare seg uten blader, og rot behøves heller ikke egentlig. Neslesnyltetråd lever gode dager ved å snylte på andre, gjerne brennesle. Den består av en tynn rød trådaktig stilk, som slynger seg rundt stengelen på vertsplanten og kan bli både lang og forgreinet. På den røde tråden vokser det rosa blomster. Og det er hele planten. Hans Olav Granheim

REINFANN (Tanacetum vulgære) Når det går mot slutten av juli, blomstrer reinfann. Den finnes mange steder, langs vegkanter og jernbaner, eller på gårdsbruk. En gammel medisinplante med krydderlukt, umerket til tørking. Og ettertraktet av diverse insekter. Hans Olav Granheim

IRIS Tilhører sverdliljefamilien. En stor slekt med omkring 300 arter, men bare en art viltvoksende i Norge, den gule sverdliljen, som foretrekker våte steder som bekkekanter, myrer og tjern. Andre irisarter som hageiris, praktiris og sibiriris er forvillet fra hager. De fleste irisarter har blå eller blåfiolette blomster, men andre varianter finnes også, som rustrøde eller med innslag av gult. Hans Olav Granheim

NYSERYLLIK (Achillea ptarmica) Nær slektning av den vanlige rylliken, men har noe større blomster, som sitter i en skjerm øverst på stilken. Vanlig over mesteparten av landet og trives godt på fuktig næringsrik jord. Blir også dyrket, spesielt de fylte variantene. Hans Olav Granheim

RUNDBELG (Anthyllis vulneraria) Finnes både på tørre enger og langs vegkanter. En ganske lang stilk som ligger, slik at det ikke alltid er like lett å se den. Hode med mange blomster. Vanligvis gule, men ofte også med innslag av orange, og en sjelden gang helt røde. Hans Olav Granheim

RØD JONSOKBLOM (Silene dioica) Den vanligste av jonsokblomartene, med blomstringstid fra mai til august. Vanlig på fuktig moldjord. Blomstene kan minne om blomstene til engtjæreblom, men disse er litt spinklere, og dessuten er tjæreblomstens stengel innsatt med klebrig stoff. Her jonsokblom omgitt av en annen populær sommerblomst, engforglemmegei. Hans Olav Granheim

RØDKNAPP (Knautia arvensis) En meget vanlig sommerblomst, og dessuten populær hos insektene. Men om blomsten egentlig er så rød som navnet antyder, kan kanskje diskuteres. Fargen er som regel mer fiolett. Uansett lett å skjelne fra blomsten til slektningen blåknapp, som helt klart er blå, og dessuten halvkuleformet. Men blåknapp må mann til Mjøsas strand for å finne. Hans Olav Granheim

RYLLIK (Achillea millefolium) Rylliken har vanligvis hvite blomster, men det er ikke uvanlig å finne planter der blomstene er både rosa og helt røde. Vokser nesten over alt når sommeren er kommet godt i gang. En gammel medisinplante, og bladene kan også brukes til te. Dessuten er ryllik utmerket å tørke, helst uten de grønne bladene, hvor fine de enn er. De gjør seg nok best i tekoppen. Hans Olav Granheim

SKOGSTORKENEBB (Geranium sylvaticum) Kalles også sankthansblomst og er for mange selve symbolet på sommer og St. Hans. Men blomstene kan dukke opp allerede i slutten av mai, og blomstringen holder på til høsten nærmer seg. Iblant kan man finne planter med hvite blomster, fargemutasjoner er ikke ukjent innen botanikken. Men hvorfor navnet storkenebb? Det henger sammen med frøkapslenes form; lange og spise. Hans Olav Granheim

SMÅNØKKEL (Krabyblomst) (Androsace septentrionalis) En av sjeldenhetene på Kraby stasjon, men ikke lett å se der den vokser på perrongen. For smånøkkel bærer navnet med rette. Den er sjelden over ti centimeter høy, og dessuten spinkel. Men når den er avblomstret, blir den røde stengelen med de tørre frøkapslene stående og kan ses utover sommeren. Hans Olav Granheim

SØLVMURE (Potentilla argenta) Argenta betyr sølv, og det passer bra på denne planten, som kjennes lett på at undersida av bladene er sølvgrå. Den dukker opp i juni, og er ikke så nøye med hvor den vil vokse. Det finnes flere murearter med liknende blomster, men ingen andre med sølvfargete blad. Tepperot er også i samme slekta, men den har fire kornblader. Hans Olav Granheim

TRANEHALS (Erodium cicutarium) Det letteste stedet å finne tranehals, er langs en godt gjødslet åker, gjerne med sandjord. Nesten ikke sikkert som at potetplantene begynner å vokse, er tranehalsen der og viser sine rødfiolette blomster. Men ikke forsøk å plukke den. Kronbladene faller av for et godt ord. Hans Olav Granheim

T

VESKJEGGVERONIKA (Veronica chamaedrys) Hvorfor ikke bare kalle den «kattøye», for det er kjent lokalt navn. Dette er også en populær sommerblomst, der den gjerne vokser i små turer, og med sine karakteristiske mørkeblå blomster, som likner litt på blå katteøyne, om man ser godt nok etter. Det finnes flere veronikaer, men denne kan ikke forveksles med andre. Hans Olav Granheim

UGRASKLOKKE (Campanula rapunculoides) Denne klokkearten sprer seg som «ugras», så der er kanskje ikke så rart at den har fått dette navnet. Karakteristisk er den lange stengelen, der blomstene springer ut suksessivt nedenfra og opp til toppen. Når toppblomsten utfolder seg, er den nederste kanskje allerede i frø. Ugrasklokke vokser i tette bestander og har lang arbeidssommer. Hvite blomster forekommer. Hans Olav Granheim

STORARVE (Cerastium arvense) Det finnes mange arver i nellikfamilien, men storarve er den største, naturlig nok. Trives på litt tørr mineraljord, vegskråninger er ofte riktig sted. Opptil 25 centimeter høy, med liljeformete blad og fem kronblad som er delt i ytterste del. Hans Olav Granheim

STEMORSBLOMST (Viola tricolor) Kommer tidlig på våren og er å finne langt utover høsten. Den ville slektningen til den populære hageplanten, men hos vill stemorsblomst er fargevalget på blomstene noe begrenset. Vanligvis er blomstene mørkeblå og hvite, med litt gult i midten, men varianter med mørkeblå og lyseblå kronblader forekommer også. Blomstene kan brukes til pynt på salater og annen mat. Hans Olav Granheim

STIVDYLLE (Sonchus asper) En litt mindre slektning av åkerdylle. Den har sin blomstringstid fra midten av juli og utover høsten. Navnet kommer av at bladene er helt stive. De er mørkegrønne og med grove tenner. Frøene har en slags vinger, slik som en del andre korgplanter har, for eksempel løvetann og enkelte tistler, slik at frøene kan føres avgårde med vinden. Hans Olav Granheim

SLØKE (Angelica sylvestris) Opptil to meter høy og hører til samme gruppe som kvann. Liker seg på fuktige steder som bekkekanter og grøfter. Den store skjermen med blomster er svakt hvelvet, og dette pluss størrelsen skiller den klart fra blant annet hundekjeks. Sløke er også populær hos diverse insekter. Hans Olav Granheim

SKOGVIKKE (Vicia sylvatica) Erteblomster kan ha nesten alle slags farger, men ikke så mange er hvite, slik som skogvikke. Det vil si, helt hvit er den ikke, den har noen fiolette årer innimellom det hvite. Som navnet sier, sylvatica betyr skog, vokser den i skog og kratt og ofte innfiltret i annen vegetasjon. Men hvitfargen røper den. Hans Olav Granheim

SKOGFIOL (Viola riviniana) Normalt den første fiolen som dukker opp om våren, som oftest i april, og gjør seg ferdig med blomstringen i juni. Lett å kjenne igjen på de hjerteformete bladene. Denne etterfølges av engfiol, som vokser på mer åpen mark. Ikke alltid så lett å se forskjell på blomstene til de to fiolartene, men engfiol har noe lengre blader enn skogfiolen. Hans Olav Granheim

SKJERMSVEVE (Hieracium umbellatum) Egentlig en representant for en stor gruppe. For svevene er tallrike. De forskjellige gruppene kan ha flere hundre underarter, så å holde orden på dem er en oppgave for eksperter. Svevene kommer for fullt utover sommeren og tidlig høst. Skjermsvevenes kjennetegn er at blomstene er samlet i toppen, som en skjerm. Hans Olav Granheim

SANDARVE (Arenaria serpyllifolia) En av de virkelig små nellikplantene som man helst bør bøye seg ned for å se nærmere på. Vokser på sand- eller grusholdig jord, gjerne ved vegkanter, der den kan danne små matter. Sandarve blir sjelden mer enn 5-10 centimeter høy, men de små stjerneformete blomstene er uansett verdt å ta en titt på Hans Olav Granheim

TIRILTUNGE (Lotus corniculatus) En populær sommerblomst. Kalles også «gullsko» eller «maria gullsko». Vokser i små tuer, som ikke blir så høye, fordi tiriltunge har krypende stengel. Blomstene er ikke nødvendigvis gule. De har innslag av både orange og rødt, og iblant kan hele blomsten være dyp orange. Hans Olav Granheim

VÅRPENGEURT (Thlaspi caerulescens) Den første blomsten du ser om våren er ikke nødvendigvis hestehov eller blåveis. Det kan like gjerne være vårpengeurt. Allerede i april titter de første hvite og mørk fiolette blomsterhodene fram. Ettersom sommeren går, mister de sin vårlige skjønnhet, blir langstrakte og skyter i været til de er rundt 35 centimeter høye. Hans Olav Granheim

VENDELROT (Valeriana sambucifolia) Den kan likne en skjermplante, men vendelrot er i en familie for seg. Dessuten er skjermen nokså glissen. En høy plante, opptil halvannen meter. som trives i fuktig jord og vokser over det meste av landet. En slektning, legevendelrot, blir brukt medisinsk, men vanlig vendelrot har ikke kjente medisinske egenskaper. Hans Olav Granheim

ÅKERSTEMORSBLOMST (Viola arvensis) Det beste sted å lete etter denne, er langs åkerkantene. Der begynner den å røre på seg allerede i april, og den avslutter ikke sesongen før i oktober. Den likner litt på vanlig «natt og dag», men åkerstemorsblomst har litt mindre blomster. De er dessuten hvite med lite grann gult på. Hans Olav Granheim

ÅKERDYLLE (Sonchus arvensis) Hvis en kornbonde får åkerdylle i åkeren sin, synes det lang veg, for denne planten rager over både bygg og hvete med sine 130 centimeter. Utover sommeren og fram til kornet skal høstes, pleier det å dukke opp mange høyreiste planter med store gule blomster, både langs åkerkantene og til dels også midt ute i åkeren. Hans Olav Granheim

ÅKERTISTEL (Cirsium arvense) For en gangs skyld en tistel som ikke har torner. Åkertistelen kan man trygt holde i, men helst før de rødfiolette blomstene har forvandlet seg til «bustehuer» med masse løs innpakning rund frøene. Selvsagt laget for at vinden skal spre frøene på en effektiv måte. En meget vanlig plante langs lokale åkre, og dessuten populær hos sommerfugler og kanskje høyest verdsatt av tistelsommerfuglen. Hans Olav Granheim

STORMAURE (Galium album) Finnes i rikelig grad langs linna og er lett å finne med sin opptil 90 centimeter høye stengel og massevis av små hvite blomster. Vokser gjerne sammen med slektningen gulmaure og deres felles hybrid-avkom, som har lysegule blomster. Stormaure kan likne på hvitmaure, men et godt kjennetegn er at stormaure har seks smale blad i en krans rundt stilken, mens hvitmaure har fire. Hans Olav Granheim

FLEKKMURE (Potentilla crantzii) Foretrekker tørr, frisk jord og blomstrer når sommeren er på sitt fineste. Det finnes mange mure-arter, og på Toten kan man dessuten finne både sølvmure, som nok er den vanligste, gåsemure og norsk mure. Sølvmures blad har grå bakside, mens flekkmure har den karakteristiske oransje flekken innerst på kronbladene. Hans Olav Granheim

ÅKERMÅNE (Agrimonia eupatoria) En blomst det er vanskelig å ta feil av, med sin lange blomsterstilk og sin lange rad av gule blomster. De nederste på stilken springer ut først og visner følgelig også først. Åkermåne tilhører rosefamilien og lar seg ikke by hva som helst av jord. Kalk må det være. Hans Olav Granheim

ÅKERFORGLEMMEGEI (Myosotis arvensis) En miniutgave av den kjente og kjære engforglemmegei, med 3-4 millimeter store blomster og hårete begerblad. Finnes over store deler av landet, og som navnet forteller. nært knyttet til åkre. Enten som "ugras" i selve åkeren, eller i åkerkanten. Skal man se nærmere på de små blomstene, anbefales en knebøy. Hans Olav Granheim

Publisert 21.05.2021 12.43

Sist endret 22.05.2023 18.42