Østre Toten kommune

Informasjon om datainnbruddet og koronasituasjonen

Fakta om Skreiabanen

Skreiabanen  var i drift fra 1902 til 1987.
Passasjertrafikken ble avsluttet i 1963.

Mellom endestasjonene Skreia og Reinsvoll var det 5 stasjoner; Bilitt, Kraby, Lena, Kolbu, Bøverbru og 5 holdeplasser: Vennevold Schjøll, Smeby, Narum og Flaten.

Skreiabanen var en 22 kilometer lang jernbane mellom Skreia til Reinsvoll.
Banen var en av tre sidebaner til Gjøvikbanen ( Nordbanen), og åpnet samme år som Gjøvikbanen.

Banen ble høytidelig åpnet på Skreia stasjon 26. november 1902 med tilstedeværelse Prins Carl Bernadotte av Sverige-Norge. Banen åpnet for reisende to dager senere.

Passasjertrafikken ble drevet fram til 14.oktober 1963, mens godstrafikken fortsatte frem til april 1987. Banen ble formelt nedlagt 1.februar 1988.

Skinnegangen mellom Skreia og Reinsvoll ble fjernet i 1988. 
Østre Toten kommune kjøpte stasjonsområdene og bygningene av NSB i 1998.

Østre Totens jernbanetilknytning ble diskutert i mer enn 20 år, før banen ble vedtatt i 1897. Det var lenge diskusjoner om hvorvidt Toten skulle få jernbane gjennom at Nordbanen (Gjøvikbanen) gjorde en sving over Østre Toten og fortsatte til Gjøvik langs Mjøsa, eller om banen skulle følge Hunnseleva og dekke store deler av Toten gjennom en sidebane.
Til slutt vant hensynet til industrien langs Hunnselva, og Skreiabanen ble etablert som en sidebane.

Ved plassering av jernbanen ble det mer lagt vekt på togdrift og praktisk fremkommelighet i terrenget, enn tilpasning til etablerte veier og husklynger/tettsteder.

Til å begynne med gikk det damptog på banen. Reisetiden mellom Skreia og Reinsvoll var i 1902 beregnet til 1 time. Da motorvognene kom i 1929 ble reisetiden redusert til 45 min. Toget kunne da kjøre fem turer daglig hver veg.
Tre av disse turene gikk til Gjøvik. Reisetiden fra Reinsvoll til Gjøvik stasjon var 40-45 minutter.

Banen hadde mer enn 30 bevoktede planoverganger. Dette gjorde sitt til at togets hastighet ikke ble så høy som den kunne ha vært.

Etter hvert tok konkurransen fra bil, lastebiler og busstransport over mye av trafikken på banen. Da banen ble besluttet nedlagt gikk kun liten del av distriktets transport på banen, og skinnegangen var i en svært dårlig forfatning.

Jernbanen forandret Toten

Jernbanen økte bygdas kontakt med omverdenen.

Norsk Hovedbane mellom Christiania og Eidsvoll åpnet i 1854, noe som var av enorm betydning for bøndene rundt Mjøsa. Nå kunne man reise og få fraktet varer til og fra Christiania ved hjelp av hestetransport, dampbåt og jernbane. Bøndene i distriktet var kommet langt i omlegging til salgsjordbruk, og interesserte seg sterkt i kommunikasjonsspørsmål.

Hovedveien over Toten stod ferdig i 1880-åra. Veien gjennom Skreifjellene åpnet i 1891. Landets første biler kom rundt århundreskiftet, men veiene var dårlig utbygd og bilene var få. Det skulle enda gå mange tiår før bilen ble allemannseie.

Før åpning av Skreiabanen hadde handel og reising i stor grad vært avhengige av dampskipsvirksomheten på Mjøsa. Det betydde mange måneder med stopp i kommunikasjonen når isen la seg.

Med Skreiabanen fikk handelsjordbruket fikk helt andre rammevilkår. Godstrafikken var i stor grad basert på landbrukets behov. Bøndene fikk fraktet ferskvarer ut av distriktet mye raskere enn tidligere. Det ble fraktet produkter som mjølk, korn og grønnsaker, i tillegg til at det gikk egne dyretransporttog. 

Post og nyheter kommer raskere fram. Jernbanen brakte værvarsling fram  til 1924, da radioen overtok.

Rundt banen vokste det opp nye tettsteder med butikker, hoteller, håndverksbedrifter, post- og telegraf, industribedrifter som foredlet råvarer fra landbruket og villabebyggelse.

Stedsnavnene Skreia og Lena ble innført av NSB. Før jernbanens tid ble området rundt Skreia stasjon kalt Kværnum og området rundt Lena stasjon Valle. Kværnum og Valle var også navnet på originaltegningene til stasjonene, men NSB ønsket nasjonale eller geografisk forankrede navn og valgte Skreia, etter Skreifjella, og Lena, etter elva Leina, som navn på stasjonene. Dette ble også tatt i bruk som navn på tettstedene.

Etableringsperioden for jernbanen i Norge 1850–1920 falt sammen med perioden for norsk nasjonsbygging og selvstendighet. Landets beste arkitekter ble engasjert til å bygge jernbanens bygninger som skulle speile tidens modernitet og ble påkostet arkitektur som i kunstnerisk uttrykk var noe av det beste landet kunne vise fram. Jernbanens arkitektur ble en inspirasjonskilde til den lokale byggeskikken.
De fleste stasjonsbyggene på Skreiabanen er tegnet av arkitekt Paul Armin Due.